| |
 |
| Jane Doe |
| Jane Doe |
| (Rundbrenner records / ) |
Jane Doe - s/t
CD: Klapp i hendene og nynn med. For når Jane Doe er på sitt beste lirer de av seg noen solide konsertfavoritter.
Av Geir Atle Ellingsen
Fra Kløfta kommer de, med kyndig musikalske preferanser siden 1997 (på tross av et par oppløsninger). Fem gutters pop/rock med flust av trøkk, velklang, retning og meloditeft.
Undertegnedes umiddelbare reaksjon på bandets albumdebut var oppgitthet og skepsis. Men det var før platen var lagt i spilleren, betenkeligheten kom hovedsakelig grunnet deres snodige valg av bandnavn. Husk at vi har andre aktører her til lands som naturligvis blir enkle å forveksle med.
Jane Doe er det kvinnelige motstykke til John Doe, som når en kvinne fremstår navnløs i for eksempel amerikansk lov og rett, og da passer det fint at musikken er noe mer feminin og myk enn sistnevntes. Vi snakker her altså pop/rock med detaljrikdom og en, på plate, ikke-utløst energi.
Albumet varer lenge, dessverre litt for lenge til at driftigheten holdes høyt nok hele ferden gjennom. Eksempelvis lider Cabin Trip av å minne om den forkvaklede amerikanske ”radiorocken” og det korteste sporet, God, Damn You, tilfører intet nytt under solen for denne anmelder. Produksjonen holder heller ikke verdensklasse, men det rettes på ved neste korsvei - litt tamt, men det reddes her av låtene stort sett.
På tross av dette finner jeg ”Jane Doe” som meget friskt og velklingende. Dag Kenneth Peeters synger iherdig, men med en behagelig røst, mens Mats Bruhns og Espen Sørvolds tilleggsvokaler følger flott opp der arrangementet krever det. Denne albumdebuten må i det hele tatt kunne sies å være en positiv overraskelse, der veldig mange av enkeltlåtene bør være i stand til å erverve kvintetten en anselig mengde fans (hør nedtonede Sittin’ On A Train).
Litt for lang plate fører til enkelte dødpunkter, men ellers en flott leveranse til Norges musikkscene anno 2007.
Internett: Jane Doe
|