www.musiq.no Oneida -- The Wedding: anmeldelse

Søk

napoo
napoo

Brilliant Coldness
Poisoned Reality

Lucky Lew
Beauty In Aggression

The Red Shore
The Avarice of Man

Order of Ennead
An Examination Of Being

Severe Torture
Slaughtered

Babe Rawlins
Sturzgeburt

Julie Willumsen
Waltz For Valentines

Gjerstad Funk- og Fiskarlag
I kraft

Moys
Måneskinn og tåke

Flere anmeldelser...

Dynamittkubben i natta

Katzenjammer vant i Gvarv

Fine folk fra Fredrikstad

Konserten som aldri kom i gang

Levde opp til enorme forventninger

Fra samkjørt til utkjørt

Lovende svensk rock

Axl Rose og hans Guns'n Roses

Inferno 2010: Lørdag

Inferno 2010: Fredag

Flere artikler...

Oneida

The Wedding

(Jagjaguwar/Rough Trade / Tuba)

Oneida - The Wedding

Tilsynelatende en vrang plate å innlemme blant feegood-skivene i hylla. Noe som endres drastisk etterhvert som avspillingen foregår.

Av Geir Atle Ellingsen

Oneida åpner med samstemt sang lagt oppå pussige strykearrangementer på "The Wedding og setter standarden for hva som er i vente. Deretter ønskes man velkommen med fremtredende trommer og flere vokalister som stemmer i både på refreng og vers i låt nummer to, Lavender. You're Drifting (med trommerytmen en halv takt på etterskudd) er, som overnevnte kutt, lyrisk tung å oppfatte grunnet alle lydenes "forstyrrende" effekt, mens annerledessporet Run Through My Hair er vel så lydeksperimentelt på en varierende herlig måte og et godt bidrag til platens bevegelige helhet. Særlig sitaren gjør sitt til en noe uvanlig lytteropplevelse på postrock/artrock-albumet, der den skaper en genuin følelse av balkan. Legg også merke til den entusiastiske pianoakkorden som gjentas på en hylende morsom måte hele veien bakerst i lydbildet.

Oneida har et meget spesielt uttrykk, ingen skal ta fra dem det! Alt fra reserverte rockelåter med psykedeliske hammondorgel/synths, skurrete trommemaskiner, energiske strykere, knallharde og stakkato gitarriff til mer elektronisk rettede låter med elementære instrukser hentet fra krautrock og stonerrock.

Svevende Spirits er saktegående og noisy med en rett frem og melankolsk, men fattet vokal fra Papa Crazy, mens den på instrumentalsiden preges av nesten umerkbare taktskifter. Bråkete er også syttitallsrockeren Did I Die med hvinende gitarer i fullt firsprang, mens Charlemagne innehar den stemninga som var ekstremt populær på det psykedeliske sen-sekstitallets rockemusikk.

Dette bandet lager, som du sikkert for lengst har skjønt, organisert vellyd i obskure rytmer, kontrastfylt med tidvis høyfrekvente vokaler og tung søppellokk-aktig perkusjon og hasardiøst variabelt tempo. En liten gullfugl i samlinga di vil jeg påstå.

5/6