| | 
Molvær i unikt samspill
Maken til presist samspill på en live-konsert skal man lete lenge etter! Nils-Petter Molvær innfridde alle musikalske forventninger på sin "ER"-konsert på Rockefeller onsdag 23. november.
Av Martin Wright
Foto: Stian Andersen/www.universal.com og Martin Wright
Publikummet på Rockefeller var vitne til et unikt samspill mellom Molvær på trompet, Eivind Aarset på gitar, Audun Erlien på bass og synth, Jan Bang på samples, Pål "dj Strangefruit" Nyhus på platespiller, Rune Arnesen på trommer og Helge Nordbakken på perkusjon.
Komponisten og produsenten Nils-Petter Molvær befinner seg i et elektronisk landskap av jazz, ambient, house og pop. Han brakdebuterte med "Khmer" i 1998, og er nå ute med "ER", en plate han mener er mer nedtonet og organisk enn den forrige platen, "NP3".
En konsert med Nils-Petter Molvær er ikke som andre konserter. Det er ikke mye klapping og jubel fra publikum. Ikke fordi de ikke er begeistret for det som kommer fra scenen, men fordi de nyter musikken. På en Molvær-konsert skal man nyte og drømme seg bort. Det var det mange som gjorde. Da taklyset på Rockefeller ble skrudd av, kom Molvær ruslende inn på scenen med den ene hånden på trompeten og den andre i lomma. Han hadde på seg svart skjorte lett henslengt utenfor dongeribuksa. Publikum klappet og jublet litt, men stoppet da Molvær ga signal om å begynne. De karakteristiske, luftige tonene kunne høres i 2-3 minutter før bandet kom inn på scenen.
 | | Molvær: Selvsikker lekende på Rockefeller. |
Det jeg var mest spent på før konserten var om Molvær og co klarte å gjenskape det nyanserike lydbildet som er på platene. Det klarte de med stor overbevisning og vel så det! De var så samspilte! Det var imponerende å følge med på hvordan samples, elektronikk, trommer, bass, gitar og Molværs trompet sammen dannet et hypnotiserende og særdeles variert lydbilde. To spesialmikrofoner delte trompetlyden, og det ble skapt konsertsamplinger som ble brukt videre i musikken. Molvær smilte til sine medmusikanter og ga dem signaler med jevne mellomrom i god jazz-tradisjon.
Midtveis i settet kom Sidsel Endresen inn for å synge. Hun sang primært ikke tradisjonelt med tekst, men skapte spesielle lyder som passet godt inn i Molværs musikalske univers. De fleste blant publikum lot seg, med lukkede øyne, drømme seg bort. Publikum stod for det meste og digget musikken. Det hele var så dynamisk bevisst og selvsikkert lekende at jeg ble stående nikkende og smilende til meg selv stort sett hele tiden.
Nils-Petter Molvær er sjef. Denne konserten var særdeles bra.
|