|
|
| | 
Hyggelig uhygge i Kristiansand
Etter et hvileskjær i fjor er Southern Discomfort endelig oppe og går igjen! Og fram fra krokene tyter det svartkledde, blide mennesker for å drikke øl og riste det lange håret sitt til musikken de liker best.
Av Kristin Øygarden
Foto Roy Henrik Lundstrøm / Kristin Øygarden
Den to dagers festivalen kan skilte med et sabla bra og ikke minst variert program, med blant annet rokokko-rockerne i Animal Alpha og det svenske ekstremmetallbandet Dismember på plakaten. Men fredag 16. september var først og fremst de kule metalldamenes aften.
Industrimetall og WASP-tribute
Da Ground Zero System åpna ballet litt over sju, var det tragisk få som hadde funnet veien til kjelleren på Høyskolen. Synd, for de som var der kunne rapportere om et ungt og frekt Kristiansandsband som leverte tung industrimetall og gav alt likevel. (Les for øvrig anmeldelse av ep’en ”Newropa” (her).
 | | BREDBEINT: Ida Haukland fronter Triosphere. |
Men da Triosphere ankom som neste band, begynte det å fylles litt opp i salen. Stemninga var stigende, og betongveggene begynte å bli klamme. Og det skulle bare mangle, for denne Trondheimskvartetten vil opp og frem! De spilte både nytt og gammelt fra sin katalog, alt sammen stilmessig godt planta i klassiske 80-talls heavy metal-tradisjoner. Komplett med lange virtuose gitarsoloer og imponerende trommetraktering greide de likevel å sette sine egne spor i den allerede djupt opptråkka metallstien.
Kanskje aller mest takket være bassist og vokalist Ida Haukland, som er en utrolig sterk frontfigur. Hun eide scenen, med sitt bredbeinte bass-spill og sin vakre og småhese stemme. Sammen spilte Triosphere flettene ut av skjegget på headbangerene ved scenekanten. Kan ikke si annet enn at denne anmelderen ble stående med et bredt flir og bare digge. Mot slutten av settet fortalte Haukland stolt at de skal varme opp for gode gamle W.A.S.P. på deres Norgesturné i umiddelbar framtid. Hva var så mer naturlig enn å krone verket med en tribute-låt? At folk likte det de så ble for alvor tydelig da bandet ba om mindre av noe i monitoren, mens folket ropte: ”Nei! Mer av alt!”.
Mingling og Vulture Industries
Og mer av alt skulle det bli utover kvelden. Men først skulle mer øl drikkes, plater og stæsj kjøpes i den enorme metallbutikken strategisk plassert i gangen, og mer eller mindre frisk luft trekkes. For det er stor stas når metallfamilien samles. Nettverk skal pleies, gammelt naschspieltøys skal oppklares, og prosjekter skal oppdateres, og fester skal mimres over. Mye av moroa skjer utenfor på røyketrappa, og i gangene.
Så var det tid for Vulture Industries underlige metallhybrid, med ditto snodige sceneshow. De har funnet sin egen greie, Bergensbandet, med synth og andre kjølige elementer langt framme i lydbildet, og med en dresskledd vokalist som ikke går av veien for å spille død på scenen, for så å ligge og synge. Absolutt annerledes, og spennende også, iallfall i mine ører. Men noen synes nok det var i merkeligste laget, så det var tungt for bandet å trekke hele festivalfolket ut igjen fra baren.
 | KUL: Agnethe Kjølsrud med sirkussminken rula
scenen. |
De kule damenes aften
Det var nok heller ikke fritt for at mange av de som nå hadde dukka opp i lokalene var mest interessert i neste band: Animal Alpha. Denne gjengen skulle vel være godt kjent for de fleste, og etter å ha vært på Sørlandet flere ganger, både på Quartfestivalen i fjor og her på Østsia, så er det tydelig at de har fått sin egen sørlandske fanskare.
Bandet syntes visst også det var stas og være tilbake, og kvitterte med å lire av seg sin nyeste single Most Wanted Cowboy ganske tidlig i settet. Men Animal Alpha hadde tydeligvis fått med seg at de spilte på en metallfestival, for dette var en utgave av bandet som skilte seg ut fra det jeg tidligere har sett. For der bandet før har vært rampete og blid rokokko-rock, var dagens AA in-your-face triggerhappy og nesten på kanten til trashcore. Agnethe Kjølsrud hadde lagt fra seg den uskyldshvite kjolen hjemme, og trukket i helsort. Hun rula som vanlig scenen, og sammen med guttene sine lagde hun et helsikes show som fikk selv de mest innbarka metallhodene til å gå av hengslene.
Kveldens headliner Madder Mortem fikk dermed en hard jobb med å toppe kvelden. Dessverre greide de aldri denne oppgaven, og for meg ble dette kveldens skuffelse. Visstnok begynte de bra med singelen My Name Is Silence, som har hatt en heftig rotasjon på NRK2s Svisj Metall i det siste. Den låten satt som et skudd, og skrudde forventningene opp for resten av gig’en.
Vokalist Agnete Kirkevaag har en god stemme, men ikke samme autoritet på scenen som de andre kvinnelige frontfigurene tidligere på kvelden. Dessuten ble bandet hemma av lydproblemer, som særlig gav seg uttrykk i låtene med svakest melodilinje. Betongveggene på Østsia greide rett og slett ikke å vise dem fra sin beste side. Synd, for Madder Mortems siste plate, ”Desiderata”, bar bud om mye bedre saker enn dette.
Så var den første kvelden med Southern Discomfort på to år til endes, i alle fall offisielt. For mange var nok kvelden bare så vidt begynt, rockelivet leves som kjent best nattestid.
 | | HOVEDNAVN: Madder Mortem sto for skuffelsen - på tross av Agnete Kirkevaags innsats på vokal. |
|
| | | | |
|
|