| | Slottsfjell 2009
(SLOTTSFJELL) Regn, Jonathan Johansson, Femi Kuti & the Positive Force, litt mer regn, Mark Kozelek, og FestivalVerbal. Kleint vær, Afrika og noe helt annet på festivalens siste dag.
Publisert: 04.08.2009
Av Kristoffer Mosfjeld
Musiq var på plass i Tønsberg i perioden 16.-18. juli da Slottsfjellfestivalen ble avholdt.
Pop med eletronisk vriSverige utdanner nye pophåp i et forrykende tempo, og den foreløpig siste til å bli uteksaminert fra svenska popakademien er Jonathan Johansson. Utstyrt med en fløyelsmyk stemme ikke helt ulik landsmann og tidligere uteksaminerte, Tommy Nilssons, fremfører han dempede og stemningsfulle låter, samt mer rytmiske låter innimellom. Mannen med stikkene benytter seg av mange såkalte pads som gjør at han råder over langt flere muligheter enn det et ordinært trommesett vanligvis gir, slik at han kan skreddersy slagene sine til Johanssons låter.
Regnet høljer ned over Tønsberg og Slottsfjellet, og foran Baglerscenen står publikum i blanke, oransje og blå ponchoer, men regner stopper heldigvis litt ute i konserten, noe Johansson selvfølgelig tar æren for. Midtveis spilles låten Alla Vil Ha Hela Världen, som én i publikum mener ligner på kjenningsmelodien til Brannmann Sam, han om dét, låten er i realiteten en forsvenskning av Tears for Fears´ Everybody Wants to Rule the World fra 1985. Svensken fra Skåne avslutter overraskende, og på mange måter unødvendig, med enda en cover, nemlig Bruce Springsteens, Dancing in the Dark, og det er nok dessverre den Jonathan Johansson kommer til å bli husket for av de fleste. Og det er synd, for denne konserten var så mye, mye mer!
Fra Afrika til TønsbergSlottsfjellfestivalen satser hardt på å utvise en solid bredde sjangermessig, og er ikke redde for å foreta bookinger andre ikke våger, noe som resulterer i en rekke konserter reservert utelukkende for Slottsfjellfestivalens publikum.
Femi Kuti & The Positive Force kommer helt fra Nigeria til Tønsberg ene og alene for å spille denne konserten. Femi er sønn av den smått legendariske Fela Kuti, som på 70-tallet var foregangsperson for sjangeren afrobeat. Med sin unike og uimotståelige sammensetning av tradisjonell afrikansk musikk, jazz og og funk tok Fela Kuti verden med storm, og i nyere tid kan man fremdeles høre tydelige afrobeat-referanser hos band som Vampire Weekend og Yeasayer.
Femi Kuti fører farens arv videre, men gjør det heldigvis ikke helt alene. Med seg på scenen har han nemlig et helt orkester, inkludert en lang blåserekke, der alle er i ført matchende afrikanske drakter. I tillegg kan den mannlige delen av publikum fryde seg over tre særdeles iøynefallende korister, hvis hovedoppgave er å riste på rumpa, hvilket de gjør på en måte som reduserer Mira Craig til en amatør.
Musikken er som sagt helt unik, og den mer enn kompetente rytmeseksjonen inviterer til risting av både det ene og det andre. Likevel er det få blant publikum som går bananas. Èn grunn er nok regnet; at trauste nordmenn har blitt helt paffe av dette eksklusive møtet med afrikansk kvalitetsmusikk kan være en annen.
Ikke bare musikkMusikken er selvsagt i hovedsete, men Slottsfjellfestivalen setter også søkelyset på andre uttrykksformer. FestivalVisual for eksempel, dreier seg om film og utstilte kunstobjekter rundt om i Tønsberg. FestivalVerbal betyr alternativ scenekunst i form av stand-up, teatersport og spoken word, samt et og annet ukulele-innslag. FestivalVerbal-scenen er strategisk plassert og innbyr til en pust i bakken etter å ha peset seg opp den lange trappen opp til toppen av Slottsfjellet.
Innslagene er stort sett ment for å få publikum til å trekke på smilebåndene, noe spesielt Borgarting Impro og Teater Liksom lykkes bra med, der de blant annet improviserer en lite historisk korrekt gjengivelse av slaget mellom birkebeinerne og baglerne som altså foregikk i her på berget for Gud vet hvor lenge siden.
Et annet innslag verdt å nevne er UkuleleCompagniet, hvis hovedmål er å fremføre flest mulig låter ved hjelp av færrest mulig grep, på ukulele selvsagt. Her tolkes alt fra klassikere som Kaptein Sortebill, til mer aktuelle hits som Pokerface og She Wants to Move. Vokalen er nok mer sjarmerende enn bra, men morsomt er det definitivt.
UkuleleCompagniet på YouTube: http://www.youtube.com/watch?v=paovUgKlemw
Melankolien har fått et ansiktVæret har ikke akkurat blitt bedre, heller tvert imot. På Kastellscenen, helt på toppen av Slottsfjellet blåser det friskt og regner sidelengs, Mark Kozelek misunner oss ikke der han står trygg og tørr på scenen med en varm spot i ansiktet. Kozelek er kanskje mest kjent som vokalist i bandet Red House Painters, som på tidlig 90-tall definerte begrepet melankoli gjennom klagende tekster satt til fantastisk vakre melodier, ikke ulikt det Midnight Choir gjorde her hjemme.
Kozelek har medvirket i mange forskjellige konstellasjoner opp gjennom årene, den siste og mest aktuelle er bandet Sun Kil Moon som fortsetter der Red House Painters slapp. På Slottsfjell er det kun ham og kassegitaren, men det holder i massevis. Han fremfører låter fra hele sin lange karriere, deriblant nydelige Michael, en inderlig låt om hans avdøde bestevenn.
Kozelek tar seg også tid til å hylle det som antageligvis er en annen
Michael, nemlig Michael Jackson, med sin høyst personlige tolkning av I´ll Be There. Regnet holdes ute, det eneste som trenger inn er Kozeleks nydelige, melankolske stemme.
|