|
|
| | Rocken fra eget nabolag
(ASKØY) Musiq var på plass på åpningsdagen av Lost Weekend som gikk av stabelen mellom 6. - 8. august.
Publisert: 18.08.2009
Av Silve Hellvin Stav
Sett bort fra et par unntak skulle festivalens første dag vise seg å stå i rockens tegn med et sterkt tilsnitt av lokale band.
Med færre scener og ingen internasjonal headliner å vifte med, som for eksempel The Flaming Lips som spilte i 2007, ser det ut til at styret i Lost Weekend har strammet grepet om økonomien. Med et yrende musikkmiljø i sin egen bakgård er det egentlig noen vits i å lete på den andre siden etter noe grønnere? Sikkert var det i alle fall at publikum ikke hadde sviktet.
Bare en trubadurInnimellom de lokale innslagene hadde det likevel sneket seg inn en visesanger fra østlandet. Med kassegitar og ryggsekk, mutters alene på hovedscenen Lost Major, viste Egil Hegerberg alias Bare Egil Band hvor enkelt det kan gjøres.
Med sine trivielle hverdagsbetraktninger om sko, asfalt og speideren, var det umulig og ikke trekke på smilebåndet til det uhøytidlige og selvironiske enmannsshowet. Selv om han ble litt distansert og borte på den store scenen, var den pratesalige mannen i storform og kompenserte med vittige kommentarer og satiriske historier.
Bare Egil Band har surfet i over 10 år på debutalbumet "Absolutt ikke Bare Egil Band" før album nummer to ("Jeg er helt rå") kom i 2008. Og det later til å være noe tidløst over det han gjør. Da Arne ble spilt var konserten fullkommen og publikum sang ivrig med på nostalgitrippen.
Bergensbølgen Det har den siste tiden dukket opp en rekke nye band og artister fra Bergen og omegn. Den nye bergensbølgen har den blitt kalt.
Foran den litt mindre scenen Lost Beach, fyltes det opp av nysgjerrige mennesker da en av de sentrale aktørene i ”den nye bergensbølgen” det siste året, John Olav Nilsen & Gjengen, entret scenen.
Om det i det hele tatt var noe tvil om deres kredebilitet som band etter mye utenommusikalsk oppmerksomhet, feide i hvert fall gjengen fra Loddefjord unna det som var igjen av skeptisisme. Med melankolske toner og skeive gitarer sjarmerte de et stadig mer oppglødd publikum. Frontmann John Olav Nilsen er en karismatisk type og kan minne litt om en rufsete utgave av Håkan Hellstrøm. Først og fremst gjelder det fremtoningen, men også lydmessig gir musikken til Loddefjord-bandet nikk i den retning.
Godt uti settet begynte det å bli en anselig mengde mennesker foran scenen, og dansingen satt stadig løsere. Når i tillegg P3-hitene Diamanter og kirsebær og Ti ganger tusen gikk sin gang, var det bare å konstatere hjemmeseier til John Olav Nilsen & Gjengen.
Vafler og rockBølgen fortsatte med The Danny Cannon Show. Et band som tydelig har latt seg inspirere av 90-tallets storheter som Alice in Chains og Soundgarden.
På Lost Beach leverte gutta et energisk show. Den riffbaserte rocken gjorde seg utmerket i samspill med et rockehungrig publikum som kun hadde Karin Park som eneste alternativ i timen før konserten. Samtidig som den skitne rocken velta ut over massene, foregikk det vaffelsteking foran scenen. Et morsomt og effektfullt initiativ. Etter hvert som vaffeleimen gjorde seg bemerket, ble stadig flere tilhørere dratt nærmere i håp om en smakebit.
Det var en opplagt gjeng som sto på scenen. The Danny Cannon Show strålte av vitalitet og kraft. Som liveband var det ingen ting å utsette på kvartetten. Derimot var det musikalske innholdet ikke like overbevisende. For en stund fungerte det veldig bra, men etter hvert kom det monotone fram i stemningsregisteret.
Det var likevel en barsk konsert og en sterk avslutning med drahjelp fra et backingkor som satte prikken over i'en.
Kraftsalve av en avslutningHardrockerne i Ribozyme fikk æren av å runde av Lost Weekends første dag. Trioen som har sitt utspring fra Askøy var på kjent jord, og de skuffet heller ikke hjemmepublikummet.
Det Bergensbaserte bandet leverte en kraftsalve av en avslutning. Med sitt fjerde album, "March of Crime" rett rundt hjørnet (mandag 17. august) har gutta opparbeidet seg rikelig med erfaring, og presisjonsnivået på det musikalske innholdet og den tekniske utførelsen var en sann nytelse.
Den hardtslående gjengen fyrte løs med melodiøse progriff som vokalist Kjartan Ericsson kapslet inn med en blanding av myke og aggressive vokalmelodier. Et av høydepunktene kom ganske tidlig i settet, da Ericsson gikk i tospann med en gjesteartist på to skarptrommer. Den nye rytmeseksjonen ga konserten og musikken en ny dimensjon og et forfriskende løft.
Mot slutten av settet kom et nesten nakent The Danny Cannon Show, kun iført underbukser opp på scenen for å være med på avslutningen av den første dagen. Det ble en eksplosiv finale med to symboler på det som hadde preget denne dagen; Bergensrock.
|
| | | | |
|
|