| |
 |
| Funguson |
| Penguin Lovegame |
| (Bubblesound / ) |
Glitrende debut
Endelig har Lørenskog-trioen Funguson kommet med sitt debutalbum etter tidligere å ha gitt ut en mini-cd og en cd-singel, da under navnet Fungus. Førstnevnte ("Tied Without A Leash") kom ut i 1996 i 500x, ble revet vekk på 4 uker, og går visstnok for bra summer i dag, sjøl om jeg synes jeg ser den rett som det er i bruktsjapper. Cd-singelen "Friend Of Mine" ble en liten radioslager i 1998, og den er også med her i en helt annerledes, rolig akustiskbasert versjon.
Etter å ha tapt navnekrigen med det svenske fuzzpønkpop-bandet Fungus (også et temmelig bra band forresten), føyde de altså til to bokstaver, og vips var Funguson et faktum.
På tidligere utgivelser har gutta utvist en stor kunnskap om amerikansk indie/støy-rock, og da særlig de alltid uungåelige bråkmakerne i Dinosaur Jr. Pål Ingholms lengtende vokal var kanskje ikke så lat som J Mascis’, men det var likevel ganske mye som ligna. Ingholm sto for de fleste låtene, men nå har det skjedd ting, for bassist/vokalist/gitarist Espen Helvig har her skrevet 5 av de 11 låtene. Det rare er at de to gutta høres ut til å tenke som en, for låtene ligger veldig tett opptil hverandre. I tillegg til disse to sitter Tom Bye bak trommene.
J Mascis er på ingen måte glemt på denne utgivelsen heller, men fuzzgitaren er tona ned, lydbildet er åpnere, og nå framstår bandet først og fremst som et svært melodiøst emo-pop band. Og denne skiva er faktisk glimrende fra start til mål. Så bra har dette blitt, at bandet har havna i nabolaget til selveste Get Up Kids.
Det er ikke så altfor mange band her til lands som man kan sammenligne Funguson med, men Beezewax fra Moss og Popface fra Stavanger har begge sluppet to album i det lett støyete hjørnet av gitarrocken. Førstnevnte ligger veldig nær Posies, mens Popface antagelig er det aller mest Mascis-influerte bandet her til lands. Snart kommer deres tredje cd. Blir nok bra den.
En annen ting med slike band er at de alle burde vært signa på svenske A West Side Fabrication. Riktignok finnes det fortsatt band der i samme stil; Wade (tidligere Carpe Wade) slapp sitt jevneste og beste album for et år sida, Breather slapp ei tøff skive i vår, og Trucker har sluppet et par svært lovende smakebiter som de forhåpentligvis følger opp med et album snart. Ikke å forglemme finnene i Penniless som stadig holder koken, i motsetning til Bear Quartet, som gir ut altfor mange skiver, og har blitt til dels direkte kjedelige. Men selskapet hadde en enda større tid for noen år tilbake, og trenger flere støyete popband.
Nuvel, I digresss. Summa summarum: Funguson har levert ei av årets fremste pop/rock-skiver her til lands, for meg personlig er det bare Whopper som topper dem. Flotte greier.
Terje Haugli |